Et nytt angrep.

På søndag kveld pleier jeg stort sett alltid å sitt på kontoret mitt og jobbe. Da hender det at jeg tar Myrna med og får en liten treningsøkt med henne. Søndag for to uker siden var akkurat en slik søndag. Jeg var ferdig med arbeidet på kontoret og jeg hadde hatt to gode økter med Myrna. Jeg skulle bare lufte henne litt før vi skulle ta bilen hjem, fornøyde med den jobben vi hadde gjort og klar for en ny uke. Da kom en diger hvit hund av typen blanding, i stor fart. Den kastet seg over Myrna og beit og beit, tok tak i siden hennes, løftet henne opp og RISTET. Jeg var sikker på at udyret kom til å drepe Myrna. Jeg skreik mot hunden alt jeg kunne. Heldigvis responderte den med å slippe Myrna. Da hoppet jeg mellom Myrna og dette beiste, løftet armene mine over hodet og brølte som en bjørn. Da gikk den bort. Myrna var skadet og veldig redd. Hun kom ikke til meg men trykket seg mot skoleveggen. Det virket som om hun var redd meg også. Jeg gråt og var helt fortvilet, og jeg var også veldig redd, redd for at den lille, søte, flinke hunden min skulle være alvorlig skadet. Jeg løftet henne opp og bar henne inn i bilen. Da kom sinne over meg, jeg tror ikke jeg har kjent på et slikt sinne tidligere. Det var som om jeg fikk enormt med energi. Jeg gikk med raske, bestemte (veldig raske og bestemte) steg opp til det huset jeg så hunden gikk til. Der møtte jeg eier. Hun virket helt uberørt og kunne ikke forstå hva som hadde skjedd. "Angrep den?" "Ble hunden din skadet?" Jeg snakket IKKE og jeg var IKKE uberørt. Jeg ROPTE! Jeg sto der ikke lenge, jeg orket ikke å bruke tid på det mennesket. Da jeg kom hjem, kom jeg bærende inn i stuen med en skadet Myrna, jeg gråt og Gard så veldig fortvilet ut. Vi fikk sjekket henne, og fant ingen synlige alvorlige skader. Hun hadde flere bittsår i huden og et lengre sår ved siden av det ene øyet. Hun gikk på tre bein og var veldig kryl over ryggen. Vi var virkelig redd hun hadde fått indre skader. Det ble veterinærvakten. Heldigvis viste det seg at det ikke var noen alvorlige skader. Noen dager etter var hun hos sin faste veterinær. Hun sa at det var utrolig flaks at det gikk så godt som det hadde gjort. Veterinæren mente at den strie pelsen har beskyttet henne mot større skader. Alle de sårene hun fikk de gror, det som ikke gror så fort er skrekken. Nå er det helt forferdelig å møte andre hunder. Hun gjør utfall og  lager mye lyd. Det er igjen også blitt mer lyd i alle andre situasjoner. Jeg har jobbet så enormt med å få henne trygg sammen med andre hunder, og få henne trygg i alle tenkelige situasjoner. Vi har brukt utallige timer på miljøtrening, passeringstrening og ro. Det har blitt bedre med trening, men så skjer det noe og : RYKK TILBAKE TIL START! Nå ser vi knapt startstreken, den er langt der fremme. Jeg har ikke gitt opp, men jeg er fortvilet. Jeg tenker ikke lenger på å starte henne i LP. Jeg kan ikke se for meg at hun ligger på et fellesdekk. Jeg tør ikke engang tenke på hva som kan skje hvis en annen hund reiser seg og kommer nær henne. Jeg grøsser bare av tanken. Heldigvis så er Rallylyighet på god vei inn. Det tror jeg absolutt kan være noe for oss. Men, igjen et MEN, vi må trene miljø, miljø, miljø IGJEN! Hun er nå 4 år, så jeg syns det er tungt og måtte bruke så mye tid på det som skulle vært på plass for lenge siden. Og som egentlig ikke burde være et problem. Og min tid, med 100% jobb (det å være lærer er mye mer enn100%, men la gå..) to gutter som trenger mye oppfølging( jeg elsker den jobben, men det tar MYE tid) hjem og mann. Da er det begrenset med tid til hundetrenig. JEG GIR LIKEVEL  IKKE OPP! Myrna betyr elsket, og hun bærer navnet sitt med rette.

Snille, gode Myrna.