Tur til Lånivannet.

I dag gikk søndagsturen til Lånivannet. Hele familien på tur. Hvordan det var å gå med guttene kan du lese om på den andre bloggen min. Hundene var som vanlig ivrige. Sara får av seg skjermen på tur, og det syns hun nok er deilig. Selvfølgelig klarte hun å gjøre noe så såret igjen ser ut som en blodig kjøttkake. Jeg begynner å bli veldig lei det såret, og håper på en snarlig bedring.
Vi hørte og så såvidt lemen på turen, men hundene kom ikke i nærkontakt med noen av dem, heldigvis.

Lånivannet i bakgrunnen. Dette vannet er drikkevannet for oss i Reisa.

Hilde.

Fint ute, deilig i godstolen inne :)

                             "Skjer det noe spennende ute?"

                             "Nei. Jeg koser meg heller her i solstripen og passer på mor."

Alenetur med Myrna.

Det er fint å ha to hunder, og jeg tror det er spesielt fint for hundene. Da er de aldri alene. Og det er slik at hundene må være endel alene hjemme. Vi er på jobb hele dagen og ungene er på skolen. Ungene er hjemme i to-tiden og vi er hjemme i fire-tiden. Det virker ikke som om de lider av å ligge hjemme alle de timene. Heller ikke de gangene de er helt alene, men likevel så tror jeg det er bedre når de er to hunder. Da er de ikke alene.
Det negative med å ha to hunder er at det blir for sjelden jeg er alene med den enkelte hund. Jeg syns også det er mer krevende å trene med Myrna. Sara blir ikke trent. Hun får bare tur, og det er hun lykkelig med. Jeg kan ikke trene inne lenger. Hvis jeg trener Myrna er Sara der og går i veien. Myrna har et veldig sterkt matforsvar og det ender med at hun flyr i Sara. Hvis jeg setter Sara utenfor og hun hører "klikking" begynner hun å brøle. Det samme hvis Myrna og jeg er i hagen og Sara er inne. så med andre ord; det krever litt ekstra å få trent.
Men i går var altså Myrna og jeg  alene på tur på Kvennes. Da vi kom ned til stranden trent vi litt. Vi trente slalom mellom beina, gå mellom beina mine også når jeg svinger, hoppe over føttene mine forran og bak. Vi trent også litt balanse på et tørket tre som lå på stranden. Det var så supert og flott, virkelig kvalitetstid. Jeg fikk ikke tatt noen bilder av triksene våre. Jeg trener stort sett alene og da er det med fotografering vanskelig. Noen bilder av Myrna i høstsol fikk jeg likevel knipset av.

"Joho her kommer jeg!" Det er så kjempefint på Kvennes. Og seint lørdag ettermiddag hadde vi stedet for oss selv.

Hilde.

Sara er skadet.

Sara har fått en vorte oppe på hodet, den er i utgangspunktet ikke stor, men hun klorer på den av og til. Den har tidligere grodd fin til igjen. Nå i høst har den ikke grodd men er blitt verre og verre. Til slutt måtte jeg ta henne med ti veterinær. Det var gått betennelse i såret og hun ble utstyrt med krage og antibiotika. Kuren varte i 10 dager. Det ble bedre og da kuren var over kunne jeg ikke se at det fortsatt var betent. Likevel beholdt jeg kragen på, såret var enda ikke grodd og jeg ville ikke at hun skulle klore det opp igjen. Nå den siste uken ser jeg at det er blitt betent igjen, det lukter vondt og ser skikkelig ekkelt ut. Jeg har også oppdaget at det ene øret hennes også lukter og det er MYE ørevoks i det. Så det er tilbake til Dyregod for mer behandling.

Her har hun akkurat fått på seg kragen. Hun er veldig lei seg. Og hun må ha hjelp til alt, hun klarer ikke å legge seg i sengen ved egenhjelp. Nå har hun brukt den såpass lenge at det virker som om hun er lite hemmet av den.

Slik så såret ut. Nå er det faktisk blitt større. Det er ikke rødt lenger, men mer klumpete på en måte og tydelig med materie. Jeg håper vi får time på mandag. Jeg må si jeg er spent på hvordan dette ender. Jeg frykter at dette blir en tidkrevende sak å bli ferdig med. Heldigvis så virker det ikke som hun har vondt. Hun er glad og leken som hun pleier, og appetitten den er god.

Sara sin lille hule.

Sara er en Siberian Husky, altså en polarhund og tåler veldig godt å bo ute. Men jeg syns det blir feil at hun er den eneste i familien som skal bo ute, derfor bor hun inne som alle oss andre. Vi har en stor hage, men har enda ikke fått opp gjerdet. Derfor må hundene bindes på terrasen. Begge liker å ligge der, og gjør det i grunnen mye. Terrasen er heller ikke helt ferdig, den mangler rammen rundt. Det vet Sara å utnytte. Hun presser seg under terrassen og har gravd seg en grop der som hun ligger i. Hun blir ganske skitten, det er den eneste ulempen.

Hun blir 8 år i januar, så hun er ikke en ung hund, men vi merker ikke til noe annet. Hun må være smidig som en katt for å komme seg inn og ut av "hulen" sin. Her har hun god ly for solen, så fåreløpig syns jeg det er helt greit at hun er under der.

Søndagstur til Gjøvarden.

En av 10 på topp-turene er Gjøvarden. Fra denne toppen kan vi se til 6 kommuner. En ikke så lang tur men veldig fin. Og det gikk helt fint å ha med både unger og hunder.

Det var flott utsikt og et fint terreng, men jeg tviler på om det er det Myrna ser på.

Det blåser på toppene. Legg merke til Myrna, hun slikker seg om munnen, ikke vet jeg hvorfor. Den tungen hennes er rask med å komme ut :)

                                            Sara slapper av mens vi tar bilder i alle retninger.

                              Storm og Sara har gjensidig glede av hverandre, også på tur.

Vi stopper ved Holmevannet for å fiske. Hundene er tålmodige å vente. Det ble ikke noe fisk, når vi får sprellende fisk våkner killer-innstinktet i hundene. Vi slapp unna den dramatikken denne gangen.

                                                           Søte, sjarmerende Myrna min.

                                        Kloke, vakre Sara. Det er ekstra fint på tur når dere to er med.